Nasjonalsatanisten. Hvem er han?

Det lå i tiden i vårt land. På slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. På den tiden da flere tenåringsgutter gikk rundt og var mistilpass med det de følte var et firkanta “kosesamfunn“. De var på søken etter avstand og identitet, og de fant det i musikken. Det var flere en bare svartmetall-gutter som gikk rundt og tenkte på å brenne ned kirker, skoler og lignende. Men de var ytterst få som gikk til det ekstreme.

Boka “Nasjonalsatanisten “ av Erlend Erichsen handler om de guttene som tok den helt ut. Både i musikkform, livsstil og ideologi. Erlend har sjøl spilt i Black Metal-bandet Gorgototh. Denne boka handler i hovedsak om to gutter som finner hverandre og danner sitt eget Black Metal-band. Sammen går de igjennom en forvandling. De blir Ljåvold og Vinterblod. Det svarte bakteppet er Black Metal miljøet som sprang ut i fra Bergen på slutten av åttitallet.
Black Metal hadde alt et ungt frustrert, søkende og åndelig sinn kunne bli tiltrukket av.
Mørk mystikk, hat, aggresjon, og storhetsvisjoner. Alt det som kan ta en vekk fra det etablerte.

I boka er det Vinterblod som er ideologen og agitatoren. Han søker full splittelse fra samfunnsfellesskapet, og han ønsker å gå levende ut av verden. Splittelse blir det også mellom Vinterblod og Ljåvold. For Ljåvold er det musikken som er hovedsaken. Han har vanskelig for å svelge helle pakka som Vinterblod predikerer, men han er for feig til å stå i mot. Det er Ljåvold som er forteller av historien, men allikevel er det Vinterblod som dominerer den. Slik det også er i vennskapet. Ljåvold betrakter og Vinterblod handler.

Boka har mange gode sider. Komposisjonen er god, men språket svikter noe visse steder hvor det blir for enkelt og tamt. Handlingen er, og spesielt mot slutten, energisk og suggererende. Slik en kraftfull svartmetall låt skal være.

Softtag