Vente på Godot og andre tilfeller.

Hva gjør jeg hvis jeg har to teaterbilletter, og veit at dette stykket kommer til å bli knall bra, og min nevrotiske venn som sier han skal være med har en dårlig dag og isolerer seg inne? Jo, jeg gir bort billetten til noen andre som har lyst til å være med. Men det er ikke så lett hvis det er ti minutter til forestillingen begynner, og jeg må finne noen som virkelig setter pris på billetten. Jeg spør en ukultivert gatemusikant som avslår tidlbudet, en skulle tro at de likte teater!.., før jeg gir billetten til en litteraturlesende narkoman, som ligger bedagelig henslengt med en bok på en benk foran Nationaltheatret. Han blir overveldet, henrykt, og han kjenner stykket.
Rett mann i grevens tid.

Vi går inn, finner våre plasser, og lener oss tilbake og nyter Samuel Becketts absurde teaterstykke, som er ny oversatt av Jan Erik Vold. Jeg og min nye teatermakker gliser og ler av det hysterisk morsomme, og blodig alvorlige stykket, Vente på Godot. På scenen står Toralv Maurstad og Espen Skjønberg som gjør en glittrende jobb som Vladimir og Estragon. Disse gamle vagabondene er stykkets hovedpersoner, og de venter på Godot, men akkurat som jeg ventet på min nevrotiske venn som aldri kom, kommer heller aldri Godot.
Hvem er denne Godot? Det spiller egentlig ingen rolle. Gogo og Didi, som er kallenavnene deres, venter akkurat som vi venter i våre virkelige liv på at noe meningsfylt skal skje, og skjer ikke det, må en fylle ventetiden med adspredelser. Det danses, diskuteres og selvmord overveies. Etter første akt er min teatermakker blit litt dårlig, og han går og setter seg et skudd heroin på toalettet.

"Flakker det ikke i den evige natt noen grunnleggende sannheter?" Sier Vladimir spilt av Toralv Maurstad, og det et nettopp her kjernen i stykket ligger. Undringen over eksistensen og menneskenes vilkår. Det var rett og slett fornøyelig. Det eneste som var dumt var at min makker ikke dukket opp til andre akt.


Softtag